Å gi en karikatur av Fritz er egentlig ikke lett; han var en personlighet av store dimensjoner.
Hans navn var Fritz Bogen, men jeg kalte ham Fritz "Von" Bogen.
Av utseende kunne han tas ut av hvilken som helst film som en nazi-leder fra andre verdenskrig.
Dominant som få, hans tunge var skarpere enn en knivsegg, så ingen ville eller turte å legge seg ut med Fritz, for da visste de at det ville bli dårlig stemning og en ordkrig.
Jeg var kanskje den eneste som likte å tirre Fritz fra tid til annen.
Etter en øl eller to syntes jeg det var morsomt å erte ham, ikke krangle.
Fritz gikk nesten alltid i "fella," og ofte endte det i en ordkrig.
Han hadde en veldig arrogant personlighet, og etter mine ertende kommentarer kunne han virkelig frese som en katt.
Sint som bare det, mens jeg knegget, men jeg ba alltid om godt vær etterpå.
Fritz forstod sjelden om han ble ertet eller om det var en diskusjon med uenighet.
Jeg pleide ofte å klappe trøstende på skuldra til Fritz etter en diskusjon når jeg skulle gå fra Mag's.
"Så så Fritz, i morgen er en ny dag," og han repliserte hver gang: "Ikke ta på meg for faen!"
Ingen skulle lære Fritz noe, det var sikkert, og han sa det også ofte.
De samme ordene brukte jeg til ham, og han ble som regel rød av sinne!
Fritz ble jo godt kjent med meg etter hvert, så han visste hvor utspekulert jeg kunne være ovenfor ham.
Han var alltid på vakt om det var noe erting på gang eller en spydig uttalelse.
Da kom det alltid fra ham: "Faen, ikke prøv deg!"
Selv om det høres snodig ut, likte jeg Fritz. Han var en skikkelig fargerik fyr av de veldig sjeldne, og merkelig nok hadde Fritz og jeg mange gode samtaler.
Gjerne på sene ettermiddager over en øl. Han var en veldig kunnskapsrik person.
Fritz kunne så å si alt om gamle Oslo.
Han kjente omtrent alle de gamle gutta fra Oslo, fra skipsrederne til gamle grossister, skuespillere og kjendiser, ja, også vanlige folk.
Han fortalte meg lange historier om sin oppvekst på femtitallet i Oslo, de berømte bananbåtene og sine romantiske turer på Enebærhaugen i sin ungdom.
Han kunne være sur som en potte, sint og så blid igjen, like vekslende som været på vidda.
En aldrende nordmann i begynnelsen av sekstiårene som hadde drevet sin egen business i USA i mange år, hovedsakelig med salg av tepper til cruisebåter, tjent godt med penger og deretter flyttet til Cebu på Filippinene hvor han bodde sine siste år.
Fritz hadde diabetes 1, men tok ikke nok hensyn til sin alvorlige sykdom.
Han satt hjemme i sin leilighet og drakk mengder med øl hver eneste dag.
Han var også aksjespekulant, men med dette som hobby i fylla gikk det sjelden bra.
Om lørdagene kom han til Mag's Pub. På baren skulle han ha hvit duk når han spiste, for det måtte da være litt stil her, som på gamle Bristol i Oslo.
Fritz sine siste leveår satt han i rullestol og måtte ha mye hjelp, men han hadde sin private butler som gjorde alt for ham, inkludert å være privat sjåfør.
Jeg ble kjent med Fritz første gangen ved bassengkanten på EGI Resort våren 2003. Han lå og døset av på en solseng under et palmetre, alene ved bassenget, ingen andre mennesker til stede.
Jeg tok også en solseng, men valgte den andre siden av bassenget.
Jeg tenkte jeg skulle få litt sol, og jeg døset litt av.
Det var egentlig for varmt, men plutselig hørte jeg en skarp stemme: "Hvem er du?" Han så strengt bort på meg. "Hei, jeg er Finn!" svarte jeg. "Finn... hvem faen? Du heter da noe mer?" "Jøss, Finn T. Wattenberg."
"Hvor lenge skal du være her da?" "Resten av livet, antar jeg." "Sitt faen ikke der og kødd med meg, svar meg ordentlig gutt."
"Jeg har svart deg!" "Finn T, hva står T for?" "Tater," svarte jeg.
"Er du like frekk bestandig?" spurte han. "Ja, til frekke folk er jeg en sann jævel."
Sånn satt vi der og slang dritt til hverandre. Jeg var overbevist om at mannen var en stor tullebukk, men ut på ettermiddagen hadde vi en grei tone.
Som i dyreverden hadde vi testet hverandre ut.
Utrolig nok likte jeg Fritz godt etter denne dagen, og lite ante jeg da at vi skulle ha mye kontakt i årene som kom.
Fritz var den indirekte årsaken til at jeg fikk laget de flotteste svingbare barstolene Cebu City noen gang hadde sett.
Når Fritz ble litt for svimmel av alt ølet, datt han ofte av de vanlige barstolene, gang på gang.
Hver gang gikk det heldigvis bra, men det var flaks, for en barstol er høy og fliser på gulvet kan føre til at mannen knuste skallen om fallet var uheldig nok.
Diskusjonen blant gutta gikk livlig om løsninger for Fritz, alt fra seletøy som var tjoret i taket, til madrasser lagt rundt der Fritz satt.
Oppfinnsomheten var det ikke mangel på. Men vi endte opp med nye barstoler med solide armlener, alt i skinn og polstret. Jeg hadde designet dem selv, og de ble dyre som juling, men folk elsket dem fra første sekund.
Jeg fikk laget totalt 45 stoler til nesten 200 000 kroner.
Fritz Bogen var en real mann, men svært direkte og en utrolig merkverdig einstøing. For fremmede som ikke kjente ham, kunne han "skremme fanden på flat mark."
Det ble naturlig i miljøet på Mag's at Fritz ble et samtaleemne støtt og stadig.
Skulle jeg fortalt alle historier om Fritz, måtte det et eget bokverk til, så jeg nøyer meg med å fortelle et par i denne boken.
Det var desember og en fredag. Vi hadde stelt i stand lutefiskmiddag på Mag's, et selskap for nordmenn i området. Fisken var fløyet inn fra Singapore, og vi var cirka 30 mennesker ved langbordet.
Rett overfor Fritz satt sunnmøringen og eventyreren Ragnar Thorseth.
Jeg satt på den andre siden og så hendelsen tydelig.
Plutselig bøyde Fritz seg fremover og spydde opp i et tomt ølseidel.
Thorseth så forskrekket på senansen og sa tørt: "Eg skal ikkje ha meir øl."
Minnene er mange og rare om en einstøing av store dimensjoner.
Jeg er ærlig når jeg sier at de aller fleste historiene om Fritz er hyggelige, og jeg ville ikke vært dem foruten.
De siste månedene i 2012 tilbrakte Fritz på Cebu Doctor’s Hospital.
Vi gutta som stod ham nær skjønte hvor dette bar, og vi kontaktet norske UD gjennom den norske ambassaden i Manila.
Fritz hadde ingen familie utenom en bror som han hatet og ikke hadde pratet med på nesten 40 år.
Det viste seg at hans bror bodde i Thailand, og han kom over til Cebu på kort varsel.
De eneste og siste ordene til sin bror når han fikk se ham på Cebu Doctors Hospital var:
"Hva faen gjør du her?" Etter nesten fire måneders sykehusinnleggelse og et amputert ben på grunn av koldbrann døde Fritz Bogen, vår kjære og "iltre" venn.
Etter hans eget ønske ble han kremert, og hans aske skulle spres ut over Cebu Bay.
Det var en gjeng med kamerater og kjente av Fritz, cirka 20 mann ombord i seilbåten, en mengde pizza og ikke minst en kasse Linie Aquavit.
Litt senere viste det seg at aquavitten gjorde "susen og rent bord," og mens pizzaen gikk, skravlet vi den fine ettermiddagen. Farvel til Fritz.
Vi brukte seilbåten til Mr. Greg, en amerikaner på 72 år som hadde vært på jordomseiling i mange år.
Han kom til Cebu og planla å være der i tre uker, men tre år senere var han fortsatt i Cebu.
Gregs seilbåt var hele 37 fot stor og hadde rikelig med uteplass.
Fredagen kom, og vi skulle ha en liten seremoni ute på bukten for Fritz, hvor vi skulle spre hans aske i all ærbødighet.
Tiden i seilbåten til Greg gikk fort, men etter hvert ble vi oppmerksom på at urnen til Fritz fortsatt var på sin plass, så sermonien hvor hans aske skulle kastes på havet ble for rigget til.
Greg hadde nok ikke seilbåten i beste posisjon i forhold til vinden og asken ble kastet ut på havet fra styrbord side.
Det aller meste av asken havnet jo der det skulle, jeg selv sto på toppen av båten og holt meg til masta.
Jeg så jo at en liten føyke av Fritz blåste over det nedre dekket bak på båten hvor det satt en liten gjeng rundt bordet og var mer opptatt av pittzaen og aquavitten,
det var da jeg hørte de "fantastiske" ordene:
Det var a faen så mye pepper det var på denna pittzaen da!
vel hva skal jeg si, om Fritzs aske havnet i maven på en fisk eller en kammerat utgjorde kanskje ikke den store forskjellen.
Fritz "Von" Bogen er historie, en fyr som vil bli husket!