<The Punisher >
President of the Philippines
President Dutertes krig mot narkotika har en enorm innvirkning på samfunnet - Men til det bedre?
Mange narkobaroner og misbrukere er låst inne bak lås og slå, enten de er skyldige eller ikke.
Andre eller kanskje de fleste blir rett og slett bare myrdet, - skutt av politiet der og da for "åpen scene" og som regel helt uten betenkeligheter!
Det som nå foregår i gatene på Filippinene er en brutalitet som bare er overveldende.
Duterte Harry'
Men det som brakte ham global beryktethet var hans nådeløse krig mot narkotika.
Han ble kalt Duterte Harry", en referanse til Dirty Harry, den eponyme fiktive amerikanske detektiven spilt av Clint Eastwood som tar loven i egne hender. Herr Duterte oppfordret åpent innbyggere og politi til å skyte og drepe mistenkte narkotikaforhandlere og -brukere. Han la merke til at det er tre millioner narkomane på Filippinene, og sa at han ville være "glad for å slakte dem".
kilde:.hrw.org/tag/philippines-war-drugs
Siden han tiltrådte 30. juni 2016, har Filippinernes president Rodrigo Duterte gjennomført en "krig mot narkotika" som har ført til døden til over 12 000 filippinere til dags dato, for det meste fattige i byene.
Minst 2555 av drapene har blitt tilskrevet det filippinske nasjonale politiet. Duterte og andre høytstående tjenestemenn har anstiftet og oppfordret til drapene i en kampanje som kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten.
Human Rights Watch-undersøkelser har funnet ut at politiet forfalsker bevis for å rettferdiggjøre de ulovlige drapene. Til tross for økende krav om etterforskning, har Duterte lovet å fortsette kampanjen.
Storstilt utenrettslig vold som en kriminalitetsløsning var en markør for Dutertes 22-årige periode som ordfører i Davao City og hjørnesteinen i presidentkampanjen hans. På tampen av valgseieren 9. mai 2016 sa Duterte til en folkemengde på mer enn 300 000: «Hvis jeg kommer til presidentpalasset, vil jeg gjøre akkurat det jeg gjorde som ordfører. Dere narko-pushere, hold-up-menn, og ikke gjør-ingenting, dere bør komme dere ut fordi jeg dreper dere.»
Filippinene er midt i en brutal krig mot narkotika sanksjonert av den kontroversielle presidenten Rodrigo Duterte, som har sett nesten 2000 drap i løpet av få uker. BBCs Jonathan Head utforsker landets mørke underliv av forhandlere og leiemordere gjennom historien om en kvinne fanget i en kjølig knipe.
Når du møter en leiemorder som har drept seks mennesker, forventer du ikke å møte en liten, nervøs ung kvinne som bærer en baby.
"Min første jobb var for to år siden i denne provinsen i nærheten. Jeg følte meg veldig redd og nervøs fordi det var første gang."
Maria, ikke hennes virkelige navn, utfører nå kontraktsdrap som en del av den regjeringssanksjonerte krigen mot narkotika.
Hun er en del av et treffteam som inkluderer tre kvinner, som er verdsatt fordi de kan komme nær sine ofre uten å vekke samme mistanke som en mann ville gjort.
Siden president Duterte ble valgt, og oppfordret innbyggere og politi til å drepe narkotikahandlere som motsatte seg arrestasjon, har Maria drept fem personer til og skutt dem alle i hodet.
Inne i Manilas narkotikakrig: Kvinnelige leiemorders historie
Jeg spurte henne hvem som ga ordrene for disse attentatene: «Sjefen vår, politimannen,» sa hun.
Samme ettermiddag vi møttes, hadde hun og mannen blitt fortalt at deres trygge hjem var blitt avslørt. De flyttet i all hast.
Denne kontroversielle narkotikakrigen har gitt henne mer arbeid, men også mer risiko.
Hun beskrev hvordan det begynte da mannen hennes fikk i oppdrag å drepe en skyldner av en politimann – en som også var en narkotikapusher.
Mannen min ble beordret til å drepe folk som ikke hadde betalt det de skyldte."
Dette ble til en vanlig provisjon for mannen hennes inntil en mer utfordrende situasjon dukket opp.
"En gang trengte de en kvinne... mannen min banket meg for å gjøre jobben. Da jeg så mannen jeg skulle drepe, kom jeg nær ham og skjøt ham."
Maria og mannen hennes kommer fra et fattig nabolag i Manila og hadde ingen vanlig inntekt før de gikk med på å bli kontraktsmordere.
De tjener opptil 20 000 filippinske pesos (ca Kr:5000,-) per treff, som deles mellom tre eller fire av dem. Det er en formue for filippinere med lav inntekt, men nå ser det ut som om Maria ikke har noen vei utenom.
Kontraktsdrap er ikke noe nytt på Filippinene. Men hitlagene har aldri vært så travle som de er nå. President Duterte har sendt ut en entydig melding.
I forkant av valget lovet han å drepe 100 000 kriminelle de første seks månedene i embetet.
Og han har advart spesielt narkotikaselgere: «Ikke ødelegg landet mitt, for jeg skal drepe dere».
"Betyr livene til 10 av disse kriminelle virkelig noe? Hvis jeg er den som står overfor all denne sorgen, ville 100 liv til disse idiotene bety noe for meg?"
Hva er Shabu?
Det som har provosert den røffe presidenten til å slippe løs denne nådeløse kampanjen er spredningen av stoffet crystal meth eller «shabu» som det er kjent på Filippinene. Billig, lettlaget og intenst vanedannende, gir den en umiddelbar high, en flukt fra skitten og sliten i livet i slummen, en hit for å få arbeidere i slitsomme jobber som lastebilkjøring gjennom dagen.
Ofte kalt "is" eller "crystal meth" i Vesten, er Shabu betegnelsen som brukes for en ren og potent form for amfetamin på Filippinene og andre deler av Asia.
Shabu koster omtrent 1000 filippinske pesos per gram
(ca Kr 200,-)
Det kan røykes, injiseres, snøres eller oppløses i vann
Filippinene er hjemsted for laboratorier i industriell skala som produserer tonn av stoffet - som deretter distribueres over hele Asia.
Duterte beskriver det som en pandemi som rammer millioner av hans medborgere. Det er også veldig lønnsomt. Han har listet opp 150 høytstående embetsmenn, offiserer og dommere knyttet til handelen.
Fem politigeneraler, sier han, er konger i bransjen.
Men det er de på de laveste nivåene i handelen som er målrettet av dødsskvadronene.
Ifølge politiet har over 1900 mennesker blitt drept i narkotikarelaterte hendelser siden han tiltrådte 30. juni. Av disse, sier de, ble 756 drept av politiet, alle, sier de, mens de gjorde motstand mot arrestasjonen. De resterende dødsfallene er offisielt under etterforskning.
I praksis vil det meste forbli uforklart. Nesten alle de hvis blodige kropper blir oppdaget hver natt i slummen i Manila og andre byer er de fattige - pedicab-sjåfører, tilfeldige arbeidere, arbeidsløse. Ofte finnes det pappskilt ved siden av dem som advarer andre om ikke å bli involvert i narkotika. Dette er en krig som nesten utelukkende utkjempes i de fattigste delene av landet. Folk som Maria brukes som agenter.
Men det er en folkekrig. I Tondo, shantytown-området ved siden av Manila havn, applauderer de fleste innbyggerne presidentens tøffe kampanje.
De beskyldte «shabu»-svøpen for økende kriminalitet og for å ødelegge liv, selv om noen var bekymret for at kampanjen gikk ut av kontroll, og at uskyldige ofre ble fanget opp i den.
En av dem som blir jaktet på av dødsskvadronene er Roger - igjen ikke hans virkelige navn.
Han ble avhengig av shabu som ung mann, sier han mens han jobbet som tilfeldig arbeider. Som mange narkomane begynte han å handle for å støtte vanen sin, siden det var en mer behagelig jobb enn å jobbe.
Han jobbet mye med korrupte politifolk, noen ganger tok han deler av narkotikatransportene de konfiskerte i razziaer for å selge.
Nå er han på flukt og beveger seg fra sted til sted med noen dagers mellomrom for å unngå å bli sporet opp og drept.
"Hver dag, hver time kan jeg ikke få frykten ut av brystet. Det er veldig slitsomt og skummelt å gjemme seg hele tiden.
Du vet ikke om personen rett foran deg vil informere om deg, eller om den ene å møte deg kan være en morder.
Det er vanskelig å sove om natten. En liten lyd, jeg våkner. Og det vanskeligste av alt er at jeg ikke vet hvem jeg skal stole på, jeg vet ikke hvilken retning jeg skal gå hver dag, leter etter et sted å gjemme seg."
Han føler skyld for sin rolle i handelen med dette destruktive stoffet.
"Jeg tror virkelig at jeg har begått synder. Big time. Jeg har gjort mange forferdelige ting. Jeg har gjort mange mennesker urett fordi de har blitt avhengige, fordi jeg er en av de mange som selger dem narkotika.
Men hva Jeg kan si er at ikke alle som bruker narkotika er i stand til å begå disse forbrytelsene, til å stjele og til slutt drepe.
Jeg er også en narkoman, men jeg dreper ikke. Jeg er narkoman, men jeg stjeler ikke."
Han har sendt barna sine for å bo hos sin kones familie på landsbygda, for å prøve å hindre dem i å bli utsatt for narkotikaepidemien. Han anslår at mellom 30 % og 35 % av menneskene i nabolaget hans er avhengige.
Så da president Duterte flere ganger i løpet av sin presidentkampanje uttalte at han ville drepe narkotikahandlere, kaste kroppene deres i Manila Bay, tok ikke Roger den trusselen på alvor?
"Ja, men jeg trodde han ville gå etter de store syndikatene som produserer stoffene, ikke de små tidshandlerne som meg.
Jeg skulle ønske jeg kunne skru klokken tilbake. Men det er for sent for meg.
Jeg kan ikke overgi meg, for hvis jeg gjør det, vil politiet sannsynligvis drepe meg."
Maria angrer også på valget hun har tatt.
"Jeg føler meg skyldig og det er hardt på nervene mine. Jeg vil ikke at familiene til de jeg har drept skal komme etter meg."
Hun bekymrer seg for hva barna hennes vil tenke. "Jeg vil ikke at de skal komme tilbake til oss og si at de fikk leve fordi vi drepte for penger." Allerede stiller den eldre gutten hennes spørsmål om hvordan hun og mannen tjener så mye.
Hun har ett treff til, en kontrakt til å oppfylle, og vil gjerne at det skal være hennes siste. Men sjefen hennes har truet med å drepe alle som forlater teamet.
Hun føler seg fanget. Hun ber presten sin om tilgivelse ved skriftemål i kirken, men tør ikke fortelle ham hva hun gjør.
Føler hun noen rettferdiggjørelse for å gjennomføre president Dutertes kampanje for å terrorisere narkotikahandelen til underkastelse?
— Vi snakker kun om oppdraget, hvordan vi skal utføre det, sier hun. "Når det er ferdig snakker vi aldri om det igjen."
Men hun vrir hendene mens hun snakker og holder øynene lukket, forfulgt av tanker hun ikke vil dele.
Mr. Duterte ville få verden til å tro at Filippinens korrupte og ineffektive politi plutselig har blitt allvitende – i stand til å skille uskyld fra skyld og bestemme hvem som kan leve og hvem som skal dø.
Da han truende leste opp navnene på mer enn 150 tjenestemenn som ble ansett for å være knyttet til narkotikahandelen, var minst to av dem han satte fingeren på allerede døde.
Det ville vært komisk hvis konsekvensene ikke var så grufulle. Et nylig bilde viser en fortvilet kvinne som vugger mannen sin liggende død ved siden av et skilt, pusher ako («Jeg er en narkotikapusher») – en tropisk versjon av Michelangelos «Pietà».
Akkurat nå virker Mr. Duterte ukontrollert. Da sjefsdommeren krevde skikkelige arrestordrer, truet Duterte med å innføre krigslov.
Men filippinere og deres utenlandske venner må fortsette å utøve press på ham.» «Filipinernes ønske om umiddelbar gjengjeldelse vil helt sikkert bli til redsel, hat og hevn.
Rettssikkerheten vil forvitre. Investorer, som har gjort Filippinene til en av globaliseringens vinnere de siste årene, vil flykte.
De eneste vinnerne vil være de fortsatt lurende opprørerne. Mr. Dutertes dårlig gjennomtenkte krig mot narkotika vil gjøre Filippinene fattigere og mer voldelige.»
Duterte er som en rockestjerne på Filippinene.
Han er den mest populære presidenten i filippinsk historie.
Han kan trekke tusener på tusener av folkemengder selv den dag i dag, 2 år etter at han forlot embetet. Bisaya-folk fra Central Visayas og Mindanao er veldig lojale mot ham.
Han innførte Universal Healthcare for alle filippinere og gjorde State Colleges, gratis for alle. Filippinere nøt også tryggheten som Duterte-administrasjonen ga. Under Duterte var det en regjeringsledet infrastrukturboom over hele landet, og likevel var det ingen problemer med korrupsjon.