Hver prostituert har sin egen historie, men dette er en fortelling om en ung jente som, tross sin unge alder, allerede har hatt et vanskelig liv og opplevd mer enn de fleste.

 

Flordelica er svært åpen når hun forteller om sitt tøffe liv som prostituert. "Jeg har gjennomgått så mye og føler at jeg har vært død eller i helvete og kommet meg tilbake til slummen.

Jeg liker å tro på Gud, og han vil at jeg skal leve her."

Det er godt å få snakke ut, selv til en fremmed. For min depresjon føles det som en mental befrielse å snakke med deg; det er lindrende å slippe å bare snakke til meg selv.

Det viktigste er at du vil lytte.

 

Jeg var bare 16 år da jeg ble prostituert i 2004. Hun fortalte meg hvordan hun ble dratt inn i fornedrelsen som prostituert i bydelen Sancianko’s gater.

Hun er kanskje ikke spesiell vakker, men som prostituert duger hun både for filippinere og utlendinger når mørket faller på over DownTown Cebu.

Jenter fra slummen har ikke mange andre alternativer enn å bli prostituerte, og det antas at mange tusen i Cebu er i samme situasjon som Flordelica.

Sexturisme, barneprostitusjon og menneskehandel er nært knyttet til Filippinene.

Korrupsjon og prostitusjon blomstrer på grunn av landets manglende evne til å håndheve loven og forfølge kriminelle.

 

Sex trafficking eller menneskesmugling av barn og unge jenter er et betydelig problem. Kidnapping av barn har også økt betydelig de siste årene.

National Bureau of Investigation (NBI) sier at smuglere nå retter seg mot barn som blir fraktet utenlands, der deres organer blir solgt til utenlandske statsborgere.

Verdens helseorganisasjon har identifisert Filippinene som en av de fem verste landene for organsmugling.

 

Sexhandel med kvinner og barn i landet er fortsatt et betydelig problem. Kvinner og barn fra landlige lokalsamfunn, områder rammet av katastrofe eller konflikt og fattige bysentre er utsatt for sexhandel.

 

Jeg sitter med Flordelica en tidlig ettermiddag på en skitten liten bar i Colon, som er i Down Town Cebu. Dette er et utrygt sted, spesielt for utlendinger, og skumlere blir det når mørket faller på.

Jeg er ikke redd for å være der, men bekymret for det kostbare fotoutstyret mitt var jeg jo.

 

Det jeg får høre om Flordelicas liv er som en reise gjennom en prostituerts liv.

Om misbruk av hennes kropp, avhengighet av alkohol og narkotika, hennes følelser av skam og total nedverdigelse.

Jeg føler en stor tristhet over hva jeg får høre og når jeg ser hennes tårer.

Jeg føler også en form for sinne etter hvert som hennes fortelling skrider frem.

 

Flordelica kjemper i dag en evig kamp med sine helseproblemer: infeksjoner på grunn av seksuelt misbruk, underlivs- og mageproblemer, samt pågående smerter i endetarmen.

Hun lider av depresjon, angst og stress.

 

"Mange menn er sadister," sier hun. "De binder meg og er veldig brutale.

Heldigvis får de fleste utløsning raskt, slik at jeg da kan slippe smerte over lengre tid."

Hun tar ofte små pauser når hun forteller; tårene hennes presser på.

Det er vanskelig for henne å gå tilbake i sitt tankesett, følelsen av smerte og den enorme fornedrelsen.

 

Allerede som 14-åring ble hun brutalt voldtatt på vei hjem fra skolen og fikk sitt første barn, Jeha.

Flordelica gikk på nattskole og skulle hjem til slumområdet Alaska Mambolang, der hun bodde sammen med sine foreldre og søsken.

Hun er yngst i en søskenflokk på syv, fire jenter og tre gutter.

Pappa er snekker og lager og reparerer alt fra enkle møbler som senger til hyller og benker.

Han tjener lite, og det var utrolig vanskelig for oss å få tak i nok penger; vi var tross alt åtte mennesker i familien min.

 

Under oppveksten min begynte pappa å drikke, i tillegg til at han pleide å tape penger på cockfighting, men han trodde alltid på den store gevinsten.

Nå er mine foreldre blitt så gamle at pappa ikke kan jobbe så mye, bare lette ting.

Mine to brødre tar seg av dem.

To av hennes brødre kjører nå taxi, mens den tredje er arbeidsledig og driver rundt i slummen i Alaska Mambolang.

To av hennes søstre bor også i slummen uten arbeid, men de er gift med mannfolk som driver med brukthandel.

Hennes eldste søster jobber også i en bikinibar på Mango Avenue som prostituert.

 

Nattskoler, som det heter her, er vanlig på grunn av alle studentene. Elevene går faktisk på skift, og mange må ha sin skolegang på sene kveldstimer.

Hun tok ofte en "habal-habal" transport, som er den lokale betegnelsen for en motorsykkel som kjører deg dit du vil for en billig penge.

Sjåføren svingte inn i et lite skogholt før han kom frem og sa at noe var feil med sykkelen.

Han hoppet av, tok frem en skrujern og stakk det opp i halsen min og sa at jeg skulle ta av meg klærne.

Jeg var så redd, jeg glemmer det aldri.

Jeg skalv i hele kroppen. Hans øyne var røde, og han var sint.

Han fullbyrdet voldtekten av meg ved siden av motorsykkelen, og han holdt meg nede med skrujernet stikkende i halsen min og den andre hånden over munnen min fordi jeg skrek så høyt jeg kunne.

​​

Etter at han var ferdig, blødde jeg mye i skrittet, men jeg overlevde, og jeg tror det var Guds vilje.

Jeg var tilbake på skolen en uke senere, etter å ha hatt tid til å komme meg etter voldtekten.

Da jeg så den samme habal-habal-sjåføren utenfor, bestemte jeg meg for å slutte;

jeg var for redd til å fortsette.

Jeg var da halvveis gjennom andre året på videregående skole.

 

Hun rømte hjemmefra da hun skjønte hun var gravid, i skam og frykt for represalier fra sin far.

Hun fant tilhold hos en venn, Marlon, som da var 26 år og bodde i et annet slumområde i bydelen Guadalupe.

Her fødte hun datteren Jeha, og hun er fortsatt uvitende om hvem som er far til sitt første barn.

 

Flordelicas foreldre trodde hun bodde sammen med sin første kjæreste da hun rømte hjemmefra.

Hennes venn Marlon ble far til hennes andre barn; hun fødte sønnen Gheo da hun bare var 16 år gammel.

Flordelica og Marlon bodde sammen med Gheo i nesten to år, men plutselig en dag var Marlon og sønnen borte.

 

Hun fikk raskt vite at Marlon hadde forelsket seg i en ung jente fra byen Zamboanga i Mindanao-regionen.

Marlon hadde bare tatt med seg sønnen og reist uten forvarsel eller å si noe som helst.

Flordelica var fortvilet, og hennes vanskelige liv fortsatte.

 

Jeg var nå nesten 16 år gammel og hadde grått mye og lenge over tapet av Gheo. Jeg likte det ikke, men jeg måtte ha penger for å overleve.

Få uker etter at Marlon forsvant, tok jeg meg en jobb i en bikinibar i Sancianko Street.

Jentene som jobber der er ofte svært unge og blir som oftest hentet fra landet, hvor de blir kjøpt fri fra sine foreldre for en billig penge.

 

I bikinibaren hadde jeg mange forskjellige kunder. Jeg prøvde alltid å utspørre dem om forskjellige ting for å finne ut om deres seksuelle holdninger eller om de kunne være voldelige.

Når folk er beruset, er de snakkesalige, derfor er det også om å gjøre å prakke på dem så mye som mulig av drinker eller øl. Selvfølgelig er dette for bareierens interesse, også å pushe på kundene til å gi oss dyre lady drinks som koster 200 pesos (34 kroner).

Vi får halvparten.

 

For oss jenter som jobber på “gulvet” er det viktig å finne ut så mye som mulig om vår nye “partner” for den neste timen eller timene.

Å være prostituert i fattigstrøk som Sancianko medfører også ekstra farer for oss jentene.

Hit kommer også de verste seksuelle psykopatene og andre med perverse hensikter. "Tro meg, Mr. Finn, de har brukt kroppen min som toalett."

 

Hit kommer menn fra alle samfunnslag: politikere, politifolk, selv i uniform, eller "crooks" som vi kaller dem.

Politifolk er absolutt ikke til å stole på; de er veldig korrupte og selger ofte narkotika som shabu og annet.

Dette er politiets metoder for å få tak i penger, ingen tør å gripe inn.

Av og til stikker de fra oss uten å betale, ikke rart vi kaller dem "crooks."

 

Det er mange utlendinger også, som amerikanere, europeere, og lokale når de har vunnet i cockfighting.

Da vil de feire, og de har råd.

De fleste av kundene mine er menn mellom 40-70 år.

 

Flordelica tjener ca. 7000 pesos i måneden (ca. 1000 norske kroner).

Dette lever hun og hennes to barn av hver måned.

Hun jobber bare annenhver dag nå, fordi hun ønsker å være mer sammen med barna.

 

Når hun er syk, har de det dårlig, da er det mangel på alt, mat og nødvendige medisiner.

Før hadde hun en hallik, men han tok ofte mer enn halvparten av inntektene.

Noen av kundene kunne betale opp til 2000 pesos, spesielt koreanere.

 

I dag betaler kundene opp til 1000 pesos, noen ganger ekstra. Konkurransen blant de prostituerte i Sancianko har blitt så stor de siste årene at betalingen vi får er blitt mye mindre.

Fredag og lørdagskvelder får vi ofte noe bedre betalt.

 

Hun har venner som er ladyboys. Mange utlendinger er så dumme at de tar dem for jenter, men de blir ofte sinte når de finner ut at de er gutter.

Men ganske mange utlendinger er spesielt interessert i ladyboys, og de får betalt tre ganger bedre enn jentene, 3000 pesos eller mer.

 

Jeg spurte Flordelica om private sexklubber eksisterer.

Ja, de eksisterer på hemmelige steder, og her er det spesielt koreanere som er ivrige kunder.

Prisene på disse stedene er ofte tre til fire ganger så dyre i forhold til bikinibarene eller gaten.

 

Såkalte call-girls eller eskortetjenester er også veldig utbredt i Cebu City, men stort sett bare blant utlendinger.

Dette er mer modell-jenter, og de kan være veldig dyre bare for å ha dem ved sin side under en middag.

Pluss enda mer hvis du skal ligge med dem på hotellet; da må du sikkert ut med 20 til 30,000 pesos, men så vakker er ikke jeg, sier Flordelica med en slags trist latter.

 

Mange jenter på de såkalte discobarene kan være veldig unge, og det er som regel utlendinger som er ivrige etter dem.

Noen av dem kan være så unge som 15 år, og de får mye mer betalt enn vi eldre jentene.

Jeg har blitt fortalt at noen utlendinger har betalt dem så mye som 10,000 pesos for en kort natt, forteller Flordelica.

 

Også på universitetene rundt i Cebu City, spesielt San Carlos University, er prostitusjon blant studentene utbredt.

Særlig på kveldstid i gatene utenfor universitetet kommer kundene i biler og plukker opp jenter.

Mange av dem er også i skoleuniform, og dette gjør de for å bli mer attraktive for menn som ser etter unge jenter.

Grunnen til at de prostituerer seg er for å klare økonomien til studiene.

 

I mars 2014, etter å ha livnært seg som prostituert i ni lange år, kom det en kveld hun aldri vil glemme.

Det kom en filipino kar i 40-årene til baren.

Han var meget raus og kjøpte mange dyre lady drinks til meg, til eieren av barens store fornøyelse selvsagt.

Sent på kvelden betalte han et såkalt “bar fine” for meg, 2500 pesos [NOK ca. 400], for å få lov til å ta meg ut av baren. Vanligvis havner vi på et nærliggende motell som Quinsland, som er en kjede spredt over hele byen.

Mange av disse stedene har garasjer i underetasjen slik at gjestene kan kjøre direkte inn i garasjen uten noen form for innsjekking.

En “service gutt” tar opp bestilling av drinker og betaling når du er ferdig.

 

Jeg var ganske beruset etter alle drinkene han hadde spandert, så jeg var lett å overtale.

Filippineren brakte meg til et hus, men jeg la ikke merke til hvor i byen vi var.

Når vi kom til huset, var det to andre menn der. Jeg husker de hadde uniformer på seg, politiet.

 

Mennene var i full gang med å pakke shabu i tablettform (narkotika) i små poser for salg. Etter en kort stund begynte de å interessere seg for meg.

De tvang i meg alkohol, drinker av ren vodka og partydopet ecstasy.

 

Jeg ble voldtatt av alle tre mennene etter tur, og de mishandlet meg.

Blant annet ba de meg klemme hardt til et vinglass de ga meg i hånden, slik at det knuste.

De gned blod fra hendene mine på ryggen min mens jeg ble voldtatt.

De ville se blod.

 

De visste jeg var så ung, og det virket som de ble veldig opphisset av det.

Jeg hørte jo praten deres, og disse mennene var politifolk.

Jeg så tilfeldigvis identifikasjonskortet til den ene; han het Sanchec.

De holdt en pistol i munnen min og tvang meg til å suge deres penis en etter en.

Jeg var så redd, og de slo meg og var fysisk voldelige.

De skadet meg i hodet etter at de slo meg med pistolen; jeg viste dem arr i munnen og hendene mine.

 

Jeg husker jeg sa til meg selv, her vil jeg antageligvis dø.

Jeg minnes godt lysskinnet på ansiktene til disse to politifolkene med sine pistoler.

De tvang i meg mer ecstasy, og det endte med en overdose, til slutt kollapset jeg helt.

​

​​Dette var helt sikkert planlagt av overgriperne slik at hun skulle glemme mest mulig.

De kastet henne ut på gaten, hvor noen barmhjertige forbipasserende fraktet henne til det nærliggende sykehuset, Cebu City Medical Center (CCMC).

Hun hadde et hovent ansikt, en mistet fortann, og store fysiske skader.

Hun ble værende på sykehuset i fem dager.

Den fysiske og psykiske mishandlingen var fryktelig, og det er helt umulig å fortrenge dette eller prøve å glemme.

Hver gang jeg prøver, gråter jeg over min tapte verdighet.

​

Tilfeldigvis møtte hun en ny mann på sykehuset. Joel, som var 50 år gammel, var der for en narkotikatest for sitt førerkort. Flordelica var da 27 år gammel.

Joel inviterte henne hjem til seg fordi han følte med henne.

Han hjalp henne mye, og de forelsket seg. Etter seks måneder i Joels hus ble hun gravid.

Hun fortsatte å bo der mens hun var gravid.

​

Så fødte Flordelica sitt tredje barn, en jente hun kalte Gheuel.

Når barnet var tre måneder gammelt, kom en kvinne plutselig på døren og sa at Joel var hennes mann.

Joel hadde fortalt Flordelica at han var skilt, men dette viste seg å være usant.

Flordelica ble kastet ut sammen med lille Gheuel.

Hun endte opp i slumområdet Alaska Mambolang, samme området som hun hadde vokst opp i.

Hun klarte å kjøpe et skur for 4000 pesos på avbetaling.

​

Flordelica lever nå i sin egen mentale lukkede verden. Livet mitt er fortsatt et helvete.

Tidligere var jeg avhengig av narkotika og rusmidler, men jeg har klart å bli rusfri det siste halve året med hjelp av en god venn.

Til gjengjeld har jeg blitt avhengig av medisiner for abstinens og får ofte hallusinasjoner.

Gjennom årene som prostituert har jeg utviklet en konstant psykisk lidelse som har blitt verre.

Likevel har Gud en mening med meg.

Jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling på CCMC fire ganger, sist for to måneder siden.

Jeg gråter ofte og føler at all min verdighet er blitt tatt fra meg. Jeg har aldri fått en sjanse til et verdig liv.

Da jeg var liten, var jeg en slags tomboy i familien og drømte om en karriere i militæret.

I dag har jeg ingen verdighet igjen.

​

Jeg er ofte deprimert og har gjort tre selvmordsforsøk de siste fire årene, men tanken på barna mine har reddet meg.

Jeg forsøkte å forgifte meg selv med insektsmiddelet pesticide, men tanken på barna mine og hjelp fra andre prostituerte venner stoppet meg.

De ga meg en blanding av fire egg og fem skjeer sukker, som fikk meg til å spy.

Jeg har også forsøkt å kutte over pulsårene, men ble reddet av naboen min.

Angst og panikk gjør livet mitt vanskelig å leve.

Jeg sliter hver dag. Ofte får jeg problemer med å puste og svelge, og da må jeg bare legge meg ned og roe kroppen.

Av og til besøker jeg foreldrene mine, som nå bor oppe i fjellene.

Der er det rolig, men de er så fattige at det ikke er mat til oss alle.

Besøkene mine blir derfor korte, men de gir meg en god følelse av tilhørighet og at jeg ikke er alene.

Jeg er kun lykkelig når jeg er sammen med barna mine og vet at vi har nok å spise.

​

Sexindustrien er den samme, men gatene har nok blitt litt tryggere uten alle narkotikabaronene etter at landets nye president Duterte satte i gang en dødelig heksejakt på dem.

​

Jeg traff Flordelica igjen dagen etter og besøkte henne i skuret hun og to av barna hennes bor i, i slummen i Alaska Mambolang.

Jeg spurte henne hva hun ville gjøre når dagen kommer at hun blir for gammel og kundene uteblir. "Vel, jeg må jo ha inntekter, så kanskje jeg kan åpne en liten sari-sari butikk og selge mat, eller noe med sying kan jeg også."

​

Da jeg tok farvel med Flordelica, smilte hun fornøyd til meg og sa at dette var den første gangen hun fikk betalt med klærne på.

Pengene hun fikk av meg skulle hun bruke på å lage nytt tak på skuret sitt slik at barna hennes kunne sove i tørre senger under tyfoner og uvær.

Jeg ga henne 5 000 pesos, ca.1000 kroner.

I min filantropiske tanke håper jeg bare at pengene går til forbedring av skuret hennes.​​​​​​​​