Live inTondo
Den store humanitære krisen i hjertet av Manila
De helvetes forholdene i Tondo er den verste i Filippinenes hovedstad hvor Tondo District har alltid vært slummen i byen, stedet for de som har "falt utenfor"
Tondo består av provisoriske boenheter bygget på enorme dumpeplasser for avfall og er kjent som det verste slumområdet i landet. Lukten av forfall og søppel henger i luften over alt og er av en dvelende tyngde.
I jakten på å overleve kan beboerne her vise frem bisarre handlinger og hensynsløs oppførsel. Eksempler på dette finnes i Tondo, hvor folk ofte tyr til desperate midler for å sette mat på bordet. Vi som er velstående og har mer enn nok mat, forstår ofte ikke vanskelighetene de fattige møter, verken mentalt eller fysisk.
Selv om du har sett slumområder før, vil et besøk her være svært sjokkerende og gi deg dramatiske synsinntrykk. Etter flere besøk har jeg blitt "opphengt" i kontrastene og den enorme urettferdigheten. Å bli født fattig er utenfor en persons kontroll; det er ikke deres feil.
Det utbredte området i nordvest for Manila er et av verdens tettest befolkede landområder, og denne menneskelige trykkoker, hvor mer enn 700 000 mennesker kjemper for plass i hver kvadratkilometer.
Shopping Mall mogul Henry Sy er sagt å ha begynt å bli landets rikeste mann ved å selge brukte sko på gatene her.
Tondo skaper utrolige tøffe individer som kan komme seg frem i livet hvis man får sjansen, men problemet for menneskene som har tilhold her er at sjansene er en stor mangelvare.
levekårene for hundretusenvis av mennesker i dette området er ikke bare helt uegnet for menneskelig beboelse men også for dyr, med unntak av eldorado for rotter!
De som har tilhold her kaller stedet for "Happy Land" som egentlig er hentet fra Visayan-ordet Hapilan noe som betyr "stinkende søppel") og Aroma.
I Tondo slumområde i Manila finner man et landskap preget av desperasjon og fortvilelse.
Det er som om tiden har stått stille i dette forlatte hjørnet av byen, hvor skyggene av nød og elendighet kaster en dyster tone over hver gate og smug.
Gatene er fylt med en kakofoni av lyder - skrikende barn, hylende hunder og suset av strømmende kloakkvann. Bygningene står skjevt og ustabile, som om de kunne kollapse når som helst og begraves under byrden av fattigdom.
Menneskene som lever her er preget av år med kamp og motgang.
Deres ansikter bærer spor av slit og lidelse, og deres øyne speiler håpløshetens dype avgrunn.
Barna leker i smugene, men deres latter er dempet av den harde virkeligheten de vokser opp i.
Det lukter av forråtnelse og fortapelse i luften, en bitter påminnelse om de daglige kampene for å overleve. Kloakkvannet renner fritt gjennom gatene, og avfallet hoper seg opp i uhygieniske hauger.
Sykdom og lidelse lurer i skyggene, klar til å angripe de allerede svekkede kroppene til de som bor her.
Men til tross for de dystre forholdene, finnes det en gnist av håp som brenner i hjertene til Tondos innbyggere.
De kjemper hver dag for å overleve, for å skape en bedre fremtid for seg selv og sine kjære.
Deres mot og utholdenhet er en påminnelse om den menneskelige åndens uovervinnelige kraft, selv i de mørkeste stundene av fortvilelse.
Eat Pagpag
Menn, kvinner og barn arbeider på søppelberg hvor de ser etter materialer som kan videre selges, eller de samler rett og slett inn matrester fra søppelsekker som de koker og selger som den beryktede "pagpag.
" Pagpag er et filippinsk begrep for overlevelsesmat og betyr å "riste av seg smuss."
Dette fenomenet er spesielt utbredt blant de fattigste samfunnene som ikke har råd til å kjøpe mat på vanlig vis.
En matrett som lages av matavfall fra søppeldynga, er kjent som "pagpag."
Matavfall som kommer til søppeldeponiene fra fastfood-restauranter som McDonald's eller Burger King, er spesielt populært.
Avfallet blir tilberedt på nytt ved å koke det lenge og vel, deretter spist av beboerne i slumområdene.
Dette er ofte en nødløsning for de som ikke har råd til annen mat, men det kan være svært uhygienisk og helsefarlig på grunn av risikoen for forurensning og sykdom.
Pagpag-måltider representerer en desperat løsning på ekstrem fattigdom og mangel på mat.
Dette viser de ekstreme tiltakene som noen mennesker må ty til for å overleve.
Å spise pagpag er en nødvendighet snarere enn et valg, og det gir et lite innblikk i de økonomiske kampene som en betydelig del av befolkningen på Filippinene står overfor.
Det er også et risikofylt valg, da maten kan være forurenset eller usikker å spise, noe som kan føre til helseproblemer.
Det finnes dokumentarer og nyhetsartikler som belyser dette temaet og viser hvordan mennesker klarer seg i slike ekstreme forhold. National Geographic og andre mediekanaler har dekket fenomenet og problemene knyttet til matvaresikkerhet og fattigdom på Filippinene
Av ren nysgjerrighet har jeg besøkt Tondo et par ganger gjennom årene. Det er et sted hvor verden står stille, og som jeg nærmest kan karakterisere som et helvete på jorden.
Søppel og skitt er overalt, noen steder meterhøyt, og gatene som fører gjennom området er ikke mer enn gjørmete veier fylt med all slags avfall og åpne kloakker.
Alt dette skjer bare en kort avstand fra de flotte designerbutikkene og luksusbutikkene i Greenbelt i finansdistriktet Makati. Men for beboerne i Tondo kan det like godt være en annen planet.
Childhood destinies
Barn leker blandt søppelbergene, barfote og uvitende om farene rundt dem, de aller fleste av dem har ingen eller lite skolegang. Store lastedumpere leverer nye søppellaster som raskt blir saumfart og endevendt av mennesker som prøver å tjene de få pesosene de trenger for å overleve en annen dag.
Her i Tondo er det også tusenvis av mennesker som går under betegnelsen "scavengers" (ådseldyr) folk som ble tvunget til å flytte eller fordrevet etter nedleggelsen av den beryktede Smokey Mountain, den store slummen og deponeringsplassen som tidligere lå lenger sør i Manila ved havneområdet.
Folk som har bosatt seg her i Tondo har skapt seg oppholdsrom klattet sammen av finerplater,presendinger,bølgeblekksplater og alt annet de har kunnet få hendene sine på, stedet kan beskrives mer som en en massiv flykningleir av aller verste slag, plassert ved kanten av Metro Manila.
Min tilstedeværelse gikk ikke ubemerket hen, og før jeg forventet det, spør en liten jente om hun kan bruke kameraet mitt.
Hennes smittsomme smil og entusiasme var umulig å ikke bli påvirket av, og før jeg vet ordet av det griper hun etter mitt Cannon kamera.
Hun holder det med begge hender mens hun klikker på lukkerknappen som om hun ikke har gjort noe annet.
Når hun til slutt bringer kameraet tilbake, får jeg tatt et bilde av henne og broren sammen, hun mister fort interessen og løper av gårde..
Jeg bare nevner at Tondo lager diamanter hvis du bare viser din vennlighet til dem!
Situasjonen i området er en klar indikasjon på storstilt regjeringssvikt. Forholdene som de som bor her må utholde, er et skamfullt resultat av allestedsnærværende grådighet og korrupsjon, som plager landet som en ondartet kreft.
Men det finnes ingen bannere som krever regjeringens handling her.
Det er et enkelt faktum: ingen fortjener å leve slik. Spesielt ikke i et land som har som mål å bli respektert som en global aktør.
Samfunn bedømmes etter hvordan de behandler de fattigste og mest sårbare.
Hvis noen har evnen til å hjelpe og forbedre forholdene, så har de et sterkt samfunnsansvar for å gjøre det.
Hjelp fra frivillige er alltid ønsket og verdsatt.
Hele området fungerer som et aktivt deponeringssted, med lastebiler som kontinuerlig dumper søppel som beboerne må sile gjennom.
Mange av barna i Happyland går ikke på skole i det hele tatt. I stedet forventes det at de hjelper familien ved å arbeide på deponeringsstedet, noe som gjør det vanskeligere å bryte ut av fattigdomssyklusen.
Utdanning er en av de viktigste faktorene for å bekjempe fattigdom.
Filippinene er egentlig ikke et fattig land, men det er svært dårlig forvaltet. Det finnes mer enn nok økonomiske og andre ressurser tilgjengelig, inkludert store mineralressurser.
Det fundamentale problemet på Filippinene er korrupsjon, som gjennomsyres i de fleste offentlige pengestrømmene.
Dette er et land hvor korrupsjon ofte ikke stopper ved veldedighet.
Behovet for nødhjelp i områder som Tondo og Happy Land er stort, men trenering og byråkrati fra filippinske myndigheter hindrer mange organisasjoner fra å gi støtte til innbyggerne.
Det er en konstant tilstrømning av folk som flytter til Metro Manila fra provinsene, og mange ender opp på steder som Happy Land mens de leter etter en måte å overleve på.
