Det var ettermiddag lille nyttårsaften 2005, jeg lå på sofaen og døset av da jeg plutselig våknet av skrik og roping et sted i fra bygningen.
De «forbanna» koreanerne at de aldri kan holde fred, var min første tanke.
Jeg var jo etterhvert vant til deres opptreden med høyt snakking sent og tidlig, karaoke og alt som verre er.
Men denne gangen tok jeg grundig feil, og jeg kjente straks en stram lukt og så det var røk i rommet.

Aldri før har jeg vært utsatt for så stor livsfare og aldri før hadde jeg sett døden så nært i øynene.
Dette skulle vise seg å bli et av mitt livs mest kritiske livssituasjoner!
Jeg for opp og hastet til entredøren, der ble jeg møtt av en total svart vegg av røk og det var helt umulig å se noen ting.
De opplad bare lyktene i gangene fungerte ikke, de var aldri blitt sjekket, men ikke hadde de vel hjulpet så meget heller.
Det var mørkt innvendig i hotellet, veldig mørkt av svart og giftig røyk.
Jeg forstod med en gang at jeg ville komme i livsfare om jeg beveget meg ut i gangene så jeg lukket døren øyeblikkelig. Jeg husker godt jeg tenkte, obs her har jeg et problem, og lite ante jeg akkurat da at dette skulle straks bli mye verre.
Tilfeldig og "heldigvis" så brøt brannen ut ved 3:30pm tiden og de aller fleste beboerne og hotellgjestene var ute på sjøen eller lå ved bassenget. Det var jo en fin og solrik ettermiddag.

​​Jeg løp ut på badet og dynket et par håndklær med vann og fikk dyttet dem under dørsprekken til entredøren i et forsøk på å stoppe røken å sive inn i leiligheten.
Min erfaring med brann og røyk var kun gjennom mitt engasjement i mine yngre dager som reservemannskap for Skien brannvesen og Røde Kors, men en lærdom jeg husket svært godt.
Det skulle kanskje vise seg å være helt avgjørende for meg om jeg skulle overleve dette. Jeg måtte holde roen, nå var det «blodig» alvor!

Hotell og boligkomplekset hadde jeg allerede bodd i 3 år, og bestod av to runde bygninger på åtte etasjer som lå side om side med 80 boenheter i hver.
Bygningene var egentlig i spansk preget stil, med stor innvendig åpning i midten som nærmest kunne minne om et slags auditorium.
Det var med åpene gangveier i midten av bygningen, slik at man innvendig kunne se ned til resepsjonen fra alle etasjer.
Jeg bodde i sjette etasje med to små balkonger, den ene fra soverommet vendte øst mens den andre fra stuen vendte mer sydøst.
Inngangspartiet til bygningen og EGI Hotel resepsjonen var uten dører, slik at det var veldig luftig og bestandig mye trekk igjennom bygget, også på grunn av de åpene sidene i takkonstruksjonen i 7 etasje.
Egentlig så var jo bygningene en stor skorstein og perfekt for en brann, og med ettertanke så vil jeg si at det var jo en brannfelle hele bygget.

​​​Navnet på stedet var EGI Resort. - EGI skrekk å gru - Hotellet som ville fått alle verdens fire fighter’s til å få frysninger på ryggen.
Absolutt alt av brannsikkerhet fungerte bare ikke.

Brannforskrifter ble totalt neglisjert av ledelsen ved hotellet.
EGI var godt kjent blant folk flest på Mactan Island for sitt dårlige standard og vedlikehold, men stedet ligger vakkert til ved Maribago bay, som også var grunnen til at jeg bodde her.

Jeg for ut på den østre balkongen som vente mer mot sjøen og så at det veltet også svart røyk ut i fra nedre delen av bygget, og siden det var rundt, så jeg ikke hvilken leilighet som brant, men jeg så enden på flammene slikket oppover på siden på bygget.
I de neste 10 minuttene kom flammene nærmere og nærmere min leilighet, varmen og spesielt røykutviklingen var kolossal innvendig i bygget.

Etter brannen så man jo at inngangsdøren til leiligheten i 3 etasje hvor brannen startet var brent helt opp slik at flammene spredte seg raskt i etasjene oppover.
I min leilighet var det et lite blyglassvindu i kjøkkenkroken som vendte ut i korridoren.
Dette vindu sprakk på grunn av varmeutviklingen og datt ut, og dette igjen resulterte til at min leilighet ble helt svart av røyk i løpet av få minutter.
Jeg skjønte raskt at dette kunne ende ille om jeg nå ikke fant på en rasjonell løsning og komme meg ut og ned på bakken raskt.

​

​​Jeg løp nå til den andre lille balkongen som vendte øst, og begynte å vurdere hvor det var best å hoppe ut hvis jeg kom til en situasjon hvor jeg absolutt måtte.
Under var det garasjer og jeg vurderte det slik at fallet mitt ville bli en etasje mindre, da jeg ville treffe garasjetaket.
Taket var av kun blikkplater så jeg ville nok rase igjennom, men det kunne i beste fall være en fordel at det ikke var for hardt.
Jeg for nå inn på badet og tok håndklær med vann rundt ansiktet og pustet gjennom dette,jeg viste godt at røyken ikke bare kan, men er svært farlig.
Samtidig prøvde jeg å binde sammen sengetøy til en langt tau som jeg band i rekkverket på balkongen, og dro til for å se om det holdt, men det gjorde det ikke.

Jeg fikk faktisk ikke dette til og det er vel bare på film det virker.
Leiligheten var nå så svart av røyk at jeg ålte meg langs gulvet og ut på den sydøstre balkongen igjen, men det var jo her som var nærmest flammene.

Jeg hadde en koreansk nabo en mann i 40 årene, han var litt over flammene da vinden fra sjøen skjøv flammene bortover bygget.
Han var tydelig svært redd og stod med det ene benet på rekkverket og snakket i en mobiltelefon.
Sannsynlig snakket han til noen i familien,ja kanskje for å ta forvell? Hva vet jeg, i alle fall fikk jeg ropt til ham at han ikke skulle hoppe før det var helt nødvendig.
Ikke vet jeg om han forstod engelsk men han hoppet heldigvis ikke og overlevde det hele.
Nå var flammene under meg på utsiden av balkongen, bare en kort meter eller to til å nå over kanten.
Røyken var verre enn noen gang, det var da jeg la merke til dreneringsrøret på balkongen som jeg tok håndkleet over og pustet mellom dette. En forferdelig kvalmende luft men det var nok til å holde liv i meg.

Betonggulvet begynte å bli varmt også, nå var det virkelig noen kritiske minutter,tankene for igjennom hodet, det kunne ikke være mulig at jeg skulle stryke med, bare i en så "tullete brann" på Filippinene.
Men faen dette var en alvorlig situasjon, jeg faktisk innrømmet det i hodet.

​

​​Siden jeg fikk litt luft gjennom dreneringsrøret så tenkte jeg at det matte bli varmen som avgjorde om jeg skulle hoppe ut, og jeg viste at hoppet ville bli dramatisk.
Disse minuttene var en helt spesiell opplevelse som den dag i dag sitter dypt forankret i meg, og som vil følge med meg livet ut.

Men så var det kanskje vår skaper som viste seg, for plutselig hørte jeg brannvesenet fra Lapu-lapu Amos stasjon komme på den smale vegen under og rigget seg til. Brannvesenet fikk heldigvis raskt kontroll på spredningen av flammene, og de var klar over meg da jeg hadde ropt ned til dem, og etter kort tid kom en røykdykker opp til leiligheten med luft til meg og fulgte meg ned etasjene og ut. REDDET!....

​

Jeg la meg ned på plenen på utsiden av hotellet totalt utslitt og svart som en feier. Jeg spydde som en gris og noen vakter kom med vann til meg, men det kom fort opp igjen.
Jeg slet med appetitten i mange dager etterpå etter den kvalme luften spesielt i dreneringsrøret på balkongen, den smaken satt lenge. Jeg skulle selvsagt hatt oppsøkt en lege eller sykehus etter brannen, men gjorde det ikke, jeg var alt for oppskjørtet
Til et hotell å være var det hele absurd , absolutt ingen ting av beredskap fungerte.
Eierne av hotellkompleksene hadde aldri laget noen evakueringsplan eller utført noen fire drill som faktisk også den Filippinske loven sier.
Brannalarm var installert i alle etasjer men ingen av dem virket.
Det var brannslanger i skap også i alle etasjer men alle manglet vann.Ingen av leilighetene eller hotellrommene hadde røykvarslere, i tillegg hadde de aller fleste leiligheter og og hotellrom sprinkelanlegg men vann manglet, med andre ord absolutt alt av brannvern sviktet! Til all lykke ble ingen skadet nevneverdig.

I sjenansen som oppsto på utsiden etter brannen var det mange av beboerne som klagde, og jeg var en av dem som kanskje uttrykte meg mest "høylytt", antagelig som en mental reaksjon etter denne voldsomme påkjenningen.

Eieren av Hotellet Mam Gonsalez for rundt som en forskremt "høne" og viste ikke sin arme råd, jeg fikk tak i henne og sa min hjertes mening om den skandaløse fravær av sikkerheten ved hennes hotell.

Den lokale tv stasjonen ABS Cebu News som var ankommet og ble oppmerksom på min høylytte klage til Mam Gonsalez spurte om de kunne ha intervju med meg om opplevelsen, men jeg skjønte raskt at jeg var for oppbrakt til å kunne si noe fornuftig, så istedet hadde de fått "tapet" seansen med meg og hotelleieren som kom på luften i kveldsnyhetene, en heller flau opptreden spør du meg.

Mam Gonsalez følte seg nok lite respektert over mitt ordbruk så hennes eneste kommentar var bare...Why don't you move out Mr Finn, og så jeg gjorde. Turen gikk til Hilton Hotel Puenta Engano hvor jeg ble boende de neste 6 årene!

Denne dramatiske hendelsen ble en tankevekker for meg på hvor skjørt livet faktisk kan være om en er uheldig nok.

Driver du hotell så har du som en selvfølge en høy sikkerhet og etisk ansvar for dine gjester. De første som rømte EGI Resort når brannen ble oppdaget var alle vaktene.
De skulle som en selvfølge varsle alle gjester og evakuere dem ut på et så tidlig tidspunkt som mulig, men her ble alle gjester overlatt til seg selv og sin egen skjebne.
De hadde ikke fått noen form for instruks om hvordan de skulle opptre under en eventuell brann, hevdet de etterpå, og bare det at personale mangler en slik sikkerhets instruks er jo en stor risiko for hotellgjestene i seg selv.
Min far pleide som regel å sjekke nødutgangene når han sjekket inn på et hotell, men dette arvet jeg dessverre ikke fra ham, og ikke hadde det hjulpet i dette tilfellet heller for det fantes ingen nødutganger, i så fall var det ut i det fri fra balkongen, og fallet hadde nok gjort mer vondt enn når vi ramla i unnarennet i den store Grinibakken som skihoppere når vi var guttunger.