Hvil i fred -
men ikke på denne kirkegården!
Om natten sover folk oppe på eller ved siden av gravkamrene, og noen av dem er til og med helt åpne. Tanken på at dette kan være krenkende, er fraværende.
For de levende gravbeboerne er dette et nødvendig bosted om de vil fortsette å leve. I dette religiøse og katolske landet ser mange på grensen mellom de levende og de døde som ubetydelig, eller nesten uviktig.
Hvordan tusenvis av de fattigste av de fattige har skapt sitt hjem blant gravene, kan knapt være mer skremmende. På en utrolig måte har dette samfunnet utviklet seg til å bli en slags levende landsby blant de døde!"
Klikk og zoom på tegningen til Eugene
FinnT Wattenberg - Photography
Cementerio del Norte - live with the dead
FinnT Wattenberg - Photography
FinnT Wattenberg - Photography
Haloween i 365 dager
Jeg ble først avvist ved inngangen til Cementerio del Norte fordi jeg hadde med meg et speilreflekskamera med linse.
Myndighetene liker ikke publisitet om dette stedet, og fotografering er forbudt uten spesialtillatelse, men mobiltelefoner blir akseptert.
Bosettingen på gravplassen er egentlig forbudt etter filippinsk lov, men hvor skal myndighetene gjøre av alle menneskene?
Jeg fikk beskjed om at jeg kunne legge igjen mitt Canon 6D-kamera i vakthuset ved inngangen til området.
Av skepsis og tidligere erfaringer valgte jeg imidlertid å takke høflig nei og trakk meg tilbake.
I stedet møtte jeg 20 år gamle Darryl utenfor hovedinngangen på sin trikemoped.
Han lever av å transportere folk rundt på det store området. Darryl og jeg fikk god kontakt, og jeg foreslo impulsivt om han kunne prøve å få meg inn på området uten å bli oppdaget med kameraet, samt fungere som guide.
Det var en risiko for at jeg kunne miste mitt kjære Canon-kamera hvis noe gikk galt, men jeg tilbød Darryl en lukrativ avtale.
Vi avtalte 50 % betaling på forhånd og resten når vi var ferdige etter 6-8 timer. Totalt 2000 pesos og en komplett McDonald's-middag "to go" til hele hans ‘levende’ familie på fem personer.
Darryl og familien hadde sitt eget bosted på Cementerio del Norte, hvor de bodde permanent. Han sa: "Jeg foretrekker å spise hjemme..."
Etter en kjøretur på 20 minutter på trikemopeden var vi nesten rundt på den østlige delen av gravplassen.
Der viste han meg et trangt smug hvor vi kunne komme inn.
Han fikk ikke med seg trikemopeden gjennom smuget, så vi måtte gå.
Daryl's Guiding
Cementerio
del Norte
Live with the dead
Både levende og døde har befolket Norte siden den åpnet i 1884, sier historikere.
Cementerio del Norte er et viltvoksende nesten 100 hektar stort område nord i metro Manila.
Gravplassen som åpnet på slutten av attenhundre tallet, er en av de eldste og største på Filippinene.
Dens mausoleer og endeløse stabler av graver, er hvilestedet til anslagsvis en million døde - og omtrendt 20 000 er levende.
Det skal også sies at denne plassen er utrolig kontrastfylt, fra områder som er litt forseggjort, til steder som er veldig forsøplet og skittent, også til det helt ekstreme med åpne crypter og gravkammere med synbare lik i foråtnelse og likstank, her blir de fattige av de fattigste gravlagt med eller uten kister.
I Cementerio del Norte har beboerne også etablert sari-sari butikker (små kiosker) som selger varm mat, snacks, nudler eller nødvendigheter som sjampo og såpe.
De selger også stearinlys for besøkende som ønsker å vise sin respekt på graven til en de elsket.
Her foregår også fortsatt likrøveri på nattestid.
Ingen vet nøyaktig når gravplassen ble en levende landsby, men det sies at det store innrykket var på femtitallet.
Mange av stedets beboere er født på stedet, og de regner med å leve hele livet her.
Mange steder på Filippinene og ikke bare i Manila, gir gravplassene ofte de fattige et sted å bo og leve, blant de døde bokstavelig talt.
Jeg har sett de utroligste senanser på mange forskjellige gravplasser på Filippinene, det helt spesielle med Cementerio del Norte er størrelsen på området med så mange gravbeboere.
Her har mange av beboerne plassert små Sari Sari boder over eller ved siden av cryptene. Noen av disse bodene har også karaoke-maskiner som er populært. spesiellt om kveldene.
Livet er jo utfordrende å leve her uten noen form for sanitær anlegg eller rennende vann, og mange av de trange gatene er oversvømmet av avfall og ekskrementer fra både mennesker og dyr, dumpet fra bøtter.
Strømledningene som er rigget til mellom gravsteinene, blir ofte kuttet av Manilas strømleverandører, men koblet til igjen veldig raskt.
Livet til gravbeboerne er nok ikke greit, likevel er alternativet et annet sted som oftest verre for de fleste av dem.
Også elendigheten i Manila slummen som Tondo, som er et stort slum-distrikt nært Cementerio del Norte hvor man estimerer at nær 1 million mennesker lever.
Her eksisterer det mest nødlidende mennesker som bor under forferdelige forhold, mange av dem på toppen av en vidstrakt søppelfylling. Tondo er også et sted hvor kriminalitet og sykdom florerer.
I Cementerio del Norte er livet tross alt litt tryggere og roligere. En skulle vel tro at det er få steder på jorden hvor en så grusom fattigdom og overbefolkning fremmer en så utrolig ordning på liv og død.
Med beboernes særegne holdning til døden gjør at veldig mange misliker de levende gravbeboerne.
I valgkampsesongen gjentar noen Manila-politikere løftet om å "rydde opp i Norte", som noen ser på som en nasjonal skam. Men disse menneskene har jo blitt tolerert, tiden viser jo det, så fra å være et hellig sted for de døde er det blitt overtatt av de levende.
Det å bo her er en løsning for de nødlidende sier andre av Manilas politikere, og de er kanskje fattige, men disse menneskene er alle velgere og politikerne er redde for å bølle med dem.
Mato Tarmales
Aguliar's Sisters
Kortspill på graven til bestemor, graven som egentlig er midt i ”stuen” Her sover og her spiser de, dette er de 3 ugifte søstrene Aguliar's hjem i Cementerio del Norte.
Mato Tarmales(68) har gjort Cementerio del Norte til sitt hjem i 48 år.
Han bor på sin bestefars gamle grav, fungerer som en gravmarkør og vaktmester til noen av gravene.
Han er også kistebærer for gravfølger, men innkomsten er beskjedent, ca 1500,-Pesos, (ca 250 kroner) hvis måneden er god, og han får mer enn 10 begravelser som han kan ta seg av.
For å tjene mer penger samler han på skrapmetall fra sammenfalte krypter og graver.
Mato Tarmales' liv i Cementerio del Norte er langt fra et vanlig liv.
Å bo på en kirkegård i nesten et halvt århundre har gitt ham et unikt perspektiv på døden og livet etter døden. Som gravmarkør og vaktmester har han sett utallige familier sørge over tapet av sine kjære.
Mato var ikke så snakkesalig, men jeg forstod på ham at jobben som kistebærer er avgjørende for hans lifsopphold på kirkegården, med tak over hodet og mat på bordet!
Nærhet med den døde!
Kysset og elsket
Mange filippinere bruker ikke ordet "død" - i stedet kalles de "de avdøde" - de som tilfeldigvis har lagt ut på en reise foran oss.
I manges øyne blir de døde oppfattet som like levende som du og jeg.
FinnT Wattenberg - Photography
Det legges kyllinger på toppen av kisten til en person som døde på grunn av en voldshendelse eller drap, dette for å fremskynde rettferdighet for den døde og bringe morderen til retten.
Kyllingene "pagtuka" symboliserer å spise bort morderens samvittighet.
Pagtuka
The walking dead
Små barn leker gjemsel ved en forlatt crypt - Jentene var mer redd meg enn omgivelsene de lekte på. -
En skal tidlig krøkes som god gravbeboer skal bli!
finnwattenberg.com - photography
Arto Zapanta
finnwattenberg.com - photography
Arto Zapanta (56) eller «taba art» feite Art som jeg hørte naboen kalte ham, bor på det lille mausoleumet/ gravstedet til bestemor og bestefar sammen med sin levende gamle mor Elimera (81)
Arto jobber lite forteller han, men han og moren får økonomisk hjelp av en onkel som også bor på kirkegården.
Når han må arbeide så er det som regel med å bære kister, men bena mine begynner å svikte forteller han.
Jeg elsker « Lechson» som er helgrillet gris og som er en av national rettene på Filippinene.
Alt blir spist med litt sprø svor, Inni er det heller mer kokt gris enn grillet.
Gris er billig på Filippinene og Arto spiser Lechson nesten hver dag, folk tror jeg drikker mye øl men det gjør jeg ikke sier Arto.
Jeg spurte ham om han viste hvor mye han veide men det hadde han ingen anelse om.
Ellers så tar Arto livet med ro men han klagde på at det hadde vært en bølge av nye beboere på Norte den siste tiden, myndighetene hadde hatt en såkalt slum clearance (opprydding i slummen) på utsiden av Cementerio del Norte, og det liker ikke Arto.
Mario Pormales
finnwattenberg.com - photography
Mario Pormales,( 42), forteller meg at han kom til Cementerio del Norte for 6 år siden fordi det brakte ham nærmere hans arbeid, som gravør og gravkammer murer.
Mario jobber som vaktmester også, inne på kirkegården. Jeg ser etter graver jeg kan jobbe på om folk vil betale.
Han bor helt i sørenden av området med hele sin familie på seks barn, og han forteller at de bare har noen blikkplater til tak, men kryptene til de døde gir oss god beskyttelse mot vind og dårlig vær.
Han våker over 20 graver til folk som betaler ham, holder dem rene og beskytte dem mot røvere, som stedet jo er så kjent for.
Han sier han kan tjene opp til 300 Pesos (ca 50 kroner) for hver gravsten han graverer, og hvis uken er god med mange begravelser, kan han klare tre til fire stener.
Mario’s økonomi er kun engasjert på død og begravelser.
Det er jo egentlig ikke noe fast arbeid her inne på kirkegården,men folk skal jo dø så jeg er sikret arbeid.
Jeg lærte meg å bli gravør for mer enn 10 år siden, skal du få jobb må du være flink gravør og ha et godt rykte.
Francis Lagana Evangelista
Francis, en hyggelig og snakkesalig mann som viste godt at Norge var nord i Europa. Han var i ferd med å forberede sin lunch på den enkle grillen når jeg traff ham.
Som Filippinere flest så tilbød han seg å dele med meg, - jeg takket høflig og sa han fortjente sin egen lunch selv, men jeg tar gjerne en prat med deg!
Hver morgen våkner Francis Lagana Evangelista ( 48) i det simple skuret sitt, men dette er hjemmet hans, som han har bodd i de siste to tiår og han liker det slik, men han må dele stedet med syv andre mennesker - som alle er døde.
En av dem hans tidligere hustru. Mousoleumet ved siden av har han forpliktet seg til å vedlikeholde, og til gjengjeld har han bruksretten til mousoleumet som bolig i dårlig vær.
Francis har opparbeidet avtaler om vedlikehold av 18 graver, og for dette tjener han 8 000,- Pesos
( 1200 kroner) i måneden.
En sum så liten at han ofte er på utsiden for å samle tomme aluminiumsbokser og annet, som han så selger til skraphandlere.
Evangelista bor og arbeider alene. Han var gift med Ms Dora, men hun døde når hun var 36 av hjernesvulst. Francis hadde ikke nok penger til behandlingen av henne. Men han er allikevel glad han har henne «hjemme»
Selv om det er ulovlig å leve på kirkegården, har myndighetene vendte det blinde øye til i flere tiår, selv når folk hektet opp ulovlige kabler for å få elektrisitet til sine mausoleer eller skur.
Jeliana og Felix Javier
FinnT Wattenberg - Photography
De døde har en konstant tilstedeværelse her, på en eller annen måte. Beboerne danner en slags symbiose med de døde.
Når det er øyeblikk at vi hører lyder eller stemmer, er vi bare stille, vi vet at det er de døde’s stemmer, sier Felix Javier.
Hans kone Jeliana,legger seg til å sove men sier at de døde ikke er farlige og at spøkelser (wak-wak) er bare noe du ser i filmer.
Nettene er ikke alltid rolige her på Norte, i de stille timene når vi ønsker å sove hender det at ånder dukker opp. Jeliana ser dem for det meste etter midnatt, en gang våknet hun til at en mor og sønn sto stående ved skuret deres,kvinnen var helt hvit sa hun.
Hun kunne ikke snakke, men gjorde tegn til at de var tørste, så jeg gikk for å hente vann til dem men da jeg kom tilbake, var de borte.
Jeliana forklarer at slike ånder kommer med en nesten mystisk ro, det er noen her i Norte som har forlatt oss, men fortsatt ikke tror de er døde? Her føler vi oss trygge så lenge vi ikke blander oss med de kriminelle.
Alfo Jhorres
Håndverkeren Alfo Jhorres har sin virksomhet som kistesnekker i familiens gamle mausoleum. Her har han snekret og malt kister i nesten 30 år.
Jeg spurte ham hvor mye en kiste kostet, det avhenger hvor forseggjort kjøperne vil ha dem, men 800 Pesos (ca 140 kroner) for de aller billigste, til 3000 Pesos,kanskje mer forteller Alfo.
Vi måtte ha en pust i bakken og en enkel matbit.
Vi fant oss en forlatt crypt og satte oss ned. Daryl mente jeg burde spise lunchen min nå før vi skulle inn i området til - ang inabandona - (de forlatte) you might not want to eat afterwards Mr.Finn
Luther Caloring - Photo
NB: Under vises bilder som ikke passer for sarte sjeler !
FinnT Wattenberg - Photography
Cementerio del Norte
Ang Inabandona - De forlattes område -
Utrolig nok, men barn tilpasser seg med lek uansett situasjon eller omstendigheter.
Mange av de døde har ikke engang en kiste og blir lagt for ikke å si "hysset" i gravkammerne med det de sto og gikk i.
De etterlatte har ikke råd, og mange av kryptene eller gravkammerne blir ikke murt igjen og forblir åpne.
Inn i hullet skal de, om så med litt makt!
Det kan også bli trangt om plassen om det kommer flere døde samtidig, de blir samlet for å spare plass.
Dette er nok et syn den lille gutten har sett mange ganger før.
Jeg ble fortalt at her foregår også likrøveri på natterstid,de døde blir ofte dratt ut igjen, og klærene tatt av dem.
Lukten fra de døde er bare overveldende i dette området, fra mennesker i foråtnelse.
En prosess til skue
- av jord er du kommet av jord skal du bli -
