Phillip Padayhag
You'll always walk alone
The Walk Man
Documented by: Finn T Wattenberg
Felix Yu
A true Taong Grasa!
You'll always walk alone! - Phillip Padayhag (62) -The Walking Man -
Phillip Padayhag har levd et liv mer utfordrende og tøffere enn de fleste kan forestille seg—en ekte Taong Grasa. Svært få, om noen, kjenner til hans smertefulle liv.
Jeg er en av de få som kjenner til hans historie.
Mitt bekjentskap med Phillip begynte i 2001. Jeg la merke til at han passerte meg daglig langs Quizon National Highway.
Fra mitt kontor i andre etasje over Landbank, med god utsikt til veien ved den gamle broen til Cebu City, så jeg ham regelmessig.
Etter hvert begynte jeg å snakke med ham om ettermiddagen, og med hver samtale fikk jeg mer innsikt i hans liv.
Phillip ble etter hvert fortrolig med meg, ettersom jeg alltid tilbød ham både tid,ris og litt penger.
Jeg pleide å gi ham 50-100 Pesos, men utrolig nok sa han ofte: "Nei, nei, Mr. Finn, jeg trenger bare 20."
I 2003, da jeg bygde en fabrikk langs hovedveien i Mepza industriområde og bosatte meg permanent på Mactan, så jeg Phillip enda oftere.
Jeg kunne ofte se ham fra kontoret mitt, vandrende langt nede i veien. Han ba ofte om "bugas" (ukokt ris), men bare nok til ett måltid.
Jeg hadde alltid en 25-kilos sekk med ris stående på kontoret og plastposer, og tok med meg noen never hver gang jeg gikk for å møte ham.
Phillips liv er en rørende fortelling—en ekte Taong Grasa-historie.
Phillip er opprinnelig fra Pagadian nær Zamboanga City i regionen Mindanao i det sørlige Filippinene. Som tenåring flyttet han til Manila for å få jobb.
Han hadde allerede på barneskolen utmerket seg i skuespill, og Phillip ville bli skuespiller – det var hovedgrunnen til at han flyttet.
Det skulle vise seg at videre skolegang innen faget, og ikke minst å få jobb i Manila, var vanskelig.
Men en dag smilte lykken til Phillip ved en ren tilfeldighet; en taxisjåfør fortalte ham at et studio så etter unge statister til en filippinsk filmserie.
Phillip fikk en rolle, og etter hvert fikk han også bedre roller på grunn av sin dyktighet.
Folk begynte å kjenne ham igjen på gaten. "Jeg hadde en lykkelig tid, men jeg fikk aldri hovedroller," fortalte han.
Allerede som 25-åring snudde lykken for Phillip. Det var så mange talenter, og de som hadde best støtte kom seg frem. Phillip var alene og tapte dermed kampen om plassene.
Hans kjæreste fra tenårene hadde også kommet til Manila da hun så at Phillip begynte å få bedre roller, og de giftet seg.
Men uten arbeid led de nå i fattigdom, og de hadde også fått en datter.
Dette krevde at de måtte flytte tilbake til Zamboanga City til familien og arbeide på markedet for å overleve.
Phillip var ikke populær blant sine svigerforeldre; de mobbet ham for å tro han skulle bli skuespiller.
Etter hvert som årene gikk, ble han utstøtt av hele sin kones familie. Han hadde fått fem barn til med sin kone Lisa.
Han klarte ikke å brødfø dem alle og måtte ha hjelp fra sin kones brødre.
En dag, etter at begge hans foreldre hadde gått bort, hadde han en krangel med sin kone. Dette var den utløsende faktoren til at han fikk et ultimatum fra hennes familie, spesielt fra hennes brødre, som Phillip mener hatet ham og ville drepe ham.
Phillip måtte rømme fra Zamboanga og Mindanao; han var nå 33 år.
Det familien ikke visste, den dagen han rømte fra Zamboanga, var at han tok med seg deres første datter Annalyn, som da var 7 år, og de tok båten til Cebu City.
Hele familien hadde trodd han hadde reist til Manila igjen for å finne lykken. "Noe jeg sa til dem mange ganger at jeg ville," fortalte Phillip meg.
Etter kort tid i Cebu var Phillip heldig. Han fikk jobb som rigger i en radiostasjon; de hadde kjent ham igjen siden han hadde vært skuespiller i Manila.
I nesten to år hadde Phillip nå klart seg bra med sin datter. Hun hadde begynt på skolen, og de hadde et lite sted de bodde i byen.
Det Phillip ikke visste da, var at han var etterlyst for kidnapping av sin datter.
Så skjedde det som måtte skje; DSWD (barnevernet) kom og fant dem.
Phillip ble fratatt vesle Annalyn, som ble sendt tilbake til sin mor i Mindanao. Han ble dessuten stilt for retten, tiltalt for kidnapping.
Han brukte sine siste penger på advokat og klarte å få seg fri fra arresten ettersom han var faren, så tiltalen om kidnapping ble frafalt, men han ble dømt til samfunnstjeneste.
Han mistet også den gode jobben sin på grunn av tiltalen mot ham.
Phillip var sønderknust over tapet av Annalyn. Han fortalte meg at han ofte tenker på sine barn. "Min kone fratok meg alt ansvar da hun forelsket seg i en annen mann.
Vi hadde seks barn; hvorfor kunne ikke jeg beholde Annalyn?" Han var svært bitter, og er det fortsatt 26 år senere.
Phillip hadde mistet alt her i livet, det siste av sin familie, sin kone og alle sine barn, hjemstedet sitt og jobben sin.
Han var på bar bakke, uten noen form for støtte fra den filippinske staten.
I 1992, kun 35 år gammel, ble Phillip en -Taong Grasa.
Phillip overnatter nesten alltid ved enden av Mactan flyplassens rullebane. Under sin blå/oransje presenning har han sitt hjem, sitt trygge tilholdssted, midt på en av de mest trafikkstøyende veiene på Mactan, og ikke minst rett under alle 24/7-takeoffene fra flyplassen.
Med all støyen er det ikke så ensomt. Jeg spurte ham om han ikke føler seg utrygg til tider. Han flirte, og med en bitter undertone sa han: "Who will bump into a dirty poor devil?" – "Hvem vil kødde med en møkkete fattig jævel?"
Hver morgen forlater han sine få eiendeler for å gå 500 meter med sine oransje plastkanner for å hente ferskvann fra en brønn. Folk viser stort sett forståelse for Phillip. Ingen rører hans saker mens han er borte. Uansett situasjon, virker det som han har innfunnet seg med sitt liv, muligens på grunn av de allerede lange 26 årene som Taong Grasa. Han er rolig, gir fullstendig blaffen i sin egen helse og alt annet. "Jeg lever minutt for minutt, Mr. Finn, hva som kommer...kommer. Min Gud finnes ikke, så jeg vet ikke."
Live as -
Taong Grasa -
Just for one day!
Etter å ha kjent Phillip i mer enn 18 år, og etter mange samtaler opp gjennom årene, har jeg fått god innsikt i hans liv. Phillip passerte meg enten ved kontoret eller når jeg kom kjørende. Jeg så ham tigge, og folk på markedet som ga ham dårlig mat.
Få viste barmhjertighet og tenkte på ham. Jeg gjorde et ærlig forsøk på å hjelpe Phillip. En ekte Taong Grasa har sin egen verdighet, det er ikke hjelp de spør etter, men respekt!
Som tenkt så gjort, jeg spurte Phillip en dag om jeg kunne gå med ham på hans vanlige runde, så kunne vi prate, og jeg kunne kanskje forstå mer av livet hans. Det er mildt sagt at han ble overrasket: "Hvilken interesse har dette for deg?
Jeg vet du er en god mann, men du kan ikke leve som meg, du vil stryke med. 'Mamamatay ka'." (du kommer til å dø) Men siden du vil, møt meg ved Aviation Road i morgen, Mr. Finn.
Gåturen denne vakre februardagen gav meg mye innsikt i Phillips daglige liv. Livet med ensomheten, som om man lever i en boble, alle de andre er på utsiden.
Eller kanskje det er som om en har alzheimer, man lever i et hav av folk men man kjenner ingen, og kanskje ingen vil kjenne deg.
Men det har nok ikke vært mer nakkevridde mennesker på Mactan Island før denne dagen.
Mange kjenner meg godt på øya etter så mange år med British Armour Inc, Mag's bar, Young Future og humanitære prosjekter.
Mr. Finn sammen med Phillip "the dumb" (den stumme) som han kalles på folkemunne, han er kjent for å være taus, kun en håndfull mennesker snakker han med og jeg er en av dem, noe jeg er svært glad over.
Jeg brakte med meg min egen mat i ryggsekken dagen vi var ute og gikk sammen, noe jeg var nødt til. Phillip forstod dette godt; han bare flirte og sa: "Om du spiser min mat, Mr. Finn, vil du bli syk." Sant nok. Phillip sin bakterieflora er nok godt tilpasset hans kropp, mens min ville nok gått berserk.
"Er du ikke redd for trafikken, Phillip?" spurte jeg. "Nei," svarte han, "jeg har blitt truffet noen ganger, men aldri noe stort. Sengen min er av aluminium, ikke noe kjøtt og blod, og som du ser bærer jeg den tvers over. Ingen tør å dulte borti den."
"Si meg, Phillip, hvorfor går du så mye hver dag?" "Når jeg går, tenker jeg mye. Når jeg hviler, vil jeg ikke tenke, da blir jeg enda mer crazy og det tåler jeg ikke." "Men hva tenker du på da, Phillip?" "Jeg tenker på så mye, Mr. Finn. Av og til barna mine, men mest om de daglige gjøremålene, maten, når jeg skal snu og gå tilbake. Så tenker jeg en del på hva jeg ser."
"Phillip, du nevnte for meg at du går nesten til Cordova hver dag og tilbake til rullebanen. Vet du hvor langt det er?" "Nei, jeg tenker aldri på det." "Det er ca 10 km hver vei Phillip, og har du gjort det mer enn de siste to tiår, vel la meg bruke mobilen... tja, det er jo ca. 190 000 km!" eller nesten 5 ganger rundt jorden om du vil!...is it Mr Finn?
Phillip og jeg gikk helt opp til den vestre broen over til Cordova, og det er 10 km fra Phillips standplass.
Jeg innrømmer at jeg gjerne skulle tatt en taxi tilbake, men det var ikke på grunn av at jeg var sliten, men på grunn av all eksosen. Jeg var helt gjennomkokt av eksos.
Stakkars mann som gjør dette hver dag, og gjennom så lang tid. Nå har biltrafikken på Mactan Island riktig nok tredoblet seg de siste få år, men allikevel.
Jeg spurte Phillip: "Hva med all forurensningen du puster inn?" "Hææ, den er jeg vant med for mange år siden. Gåingen holder meg i live," sier Phillip. "Jeg tenker mye når jeg går."
Samfunnet har brutt Phillip's liv ned til hans egen avgrunn. Først det lokale barangay i Zamboanga (kommunen) som truet med å forvise ham ut av Mindanao.
Så DSWD (barnevernet) som tok fra ham hans datter. Rettsvesenet sørget for at han mistet sitt levebrød.
Han ble dømt til 18 måneders sivilt straffearbeid med å feie gatene i Cebu, på grunn av at han hadde tatt seg av sin datter på en god måte i nesten to år.
Dommen fra rettsapparatet sørget for at Phillip vanskelig kunne få en jobb igjen. Ikke rart at Phillip følte seg bitter på alt og alle.
Ved veiens ende
Phillip Padayhag 1957 - 2019
Tidlig på morgenen den 4. mai 2019 ble Phillip funnet død under sin presenning ved Aviation Road, nær Mepza industriområde på Mactan.
En sekretær fra Mepzas kontor ringte meg for å fortelle den triste nyheten, da hun visste at jeg var en av Phillips få støttespillere.
Det er ingenting som tyder på at Philip ikke døde en naturlig død.
Mest sannsynlig var det hjertet hans som ikke ville mer.
Jeg var bare dager unna å reise tilbake til Norge, men jeg sørget først for at min venn Phillip fikk en verdig kremasjon og urneplass på Mactan Memorial Garden.
Hvil i fred Phillip, som en Pithecophaga jefferyi.
(Phillip sin favoritt ørn)
